Klokkestrengen er et særpreget element i norsk tekstilhistorie. Det som i dag ofte forbindes med nostalgisk veggpryd, har en bakgrunn som er både funksjonell og teknisk.
Navnet stammer fra tiden før elektriske ringeklokker. I herskapshus og embetsboliger var klokkestrengen et praktisk verktøy. Det var et smalt tekstilbånd som hang på veggen, koblet til en mekanisk vaier som gikk gjennom huset til et sentralt brett med bjeller. Ved å dra i strengen, kunne man varsle tjenerskapet i kjøkkenfløyen om at man trengte assistanse i stuen eller soveværelset.
Da de elektriske anleggene overtok på begynnelsen av 1900-tallet, forsvant den praktiske nødvendigheten, men formen ble bevart som et dekorativt element i interiøret.
Selv om klokkestrenger har røtter langt tilbake, fikk de en enorm popularitet som håndarbeidsprosjekt på midten av 1900-tallet. Særlig på 1950-tallet ble brodering av klokkestrenger et svært vanlig tidsfordriv for kvinner. Dette var en tid hvor hjemmeproduksjon av tekstiler stod sterkt, og klokkestrengen var et takknemlig format fordi det smale feltet gjorde det mulig å lage detaljerte mønstre uten at arbeidet ble uoverkommelig stort.
Klokkestrenger ble som regel brodert på stramei eller lin. Mens lin krever mer erfaring for å få stingene jevne, gir stramei en fast struktur som egner seg perfekt for de klassiske klokkestreng-motivene.
De vanligste teknikkene inkluderer:
Korssting: Den mest dominerende teknikken, ofte brukt til landskapsmotiver, blomsterranker eller årstidsmotiver.
Klostersøm: En teknikk som gir et mer geometrisk og tett uttrykk, ofte brukt i mønstre inspirert av tradisjonell norsk tekstilkunst.
For å gi de lette tekstilene tyngde slik at de hang pent mot veggen, ble de montert med beslag i topp og bunn. På midten av 1900-tallet ble disse ofte laget i smijern, gjerne med utskårne detaljer eller tradisjonelle krøller. Andre varianter inkluderer oppheng i messing eller dreid treverk, alt etter hvilken stil som passet broderiet. I bunnen var det også vanlig å avslutte med en metallring eller en dekorativ tekstildusk.
