Vi krever at skolen skal lære barn om bærekraft, men innkjøpssystemene tvinger lærerne til å kjøpe nytt. Samtidig renner gjenvinningsstasjonene over av fullgode ressurser. Jeg har materialene klasserommene trenger – nå mangler jeg bare nøkkelen for å få dem inn i systemet.
Hver uke er jeg på gjenvinningsstasjonene i Oslo gjennom min ombruksavtale. Der ser jeg et hav av gode materialer og ressurser som blir kastet. Jeg tar med meg så mye jeg kan, men hvordan skal jeg få det videre inn i skolene?
I diskusjonen om hvordan vi skal lære barn om bærekraft, reparasjon og håndverk, glemmer vi ofte kjernen: Lærerne våre har lang utdannelse og kompetansen som trengs. Bærekraftig utvikling er et tverrfaglig, overordnet tema i læreplanen (LK20). Elevene skal lære å reparere, gjenbruke og forstå verdien av materialer.
Det er ikke lærerne det står på – de gjør sitt ytterste for å få inn ombruksmaterialer i undervisningen. Jeg kjenner lærere som bruker fritiden sin på å hente plankerester i kontainere hos byggevarehus, eller som bruker av egen lommebok på loppemarked for at elevene i det hele tatt skal få praktisk erfaring med gjenbruk. Hvorfor må det være slik?
Skolenes innkjøpsrutiner er satt i faste rammer av kommunene, og det bør det på mange måter være for å sikre ryddighet. Men ettersom det sjelden finnes alternativer for innkjøp av brukte materialer på kommunenes innkjøpslister, ender skolene stort sett opp med å måtte bestille nye materialer. Fordi skolebudsjettene er stramme, betyr det ofte innkjøp av billige varer med dårlig kvalitet.
Det river i hjertet å se overfloden av ressurser som kastes hver eneste dag, og som kunne vært rene skattkister på skolene:
Blomsterpotter, speil, tallerkener, tepper og bestikk som kan redesignes.
Leker, puslespill og brettspill som kan brukes nøyaktig som de er.
Furumøbler med tjukke, deilige bordplater som kunne vært råvarer til nye treprodukter.
Gamle, flotte lamper som blir el-avfall fordi de fleste ikke lenger vet hvordan man skifter en ledning.
Gardiner og dynetrekk som kan bli til nye klær, eller garnrester til strikking og hekling.
For å løse miljøutfordringene må vi forbruke mindre. Noe av løsningen ligger i at neste generasjon får hendene i de ressursene som allerede finnes.
Gjennom min bedrift, Kreativt Ombruk AS, er jeg godt i gang. Jeg samler inn og sorterer materialer som er perfekte til tverrfaglig undervisning i skolen. Ombruksavtalen med gjenvinningsstasjonene i Oslo er på plass, og det er heller ikke vanskelig å få avtaler om å ta imot overskuddsmaterialer fra bedrifter eller rester fra loppemarkeder.
Jeg ønsker at Kreativt Ombruk skal sørge for at lærere og elever får tilgang på disse ressursene på en enkel og rimelig måte. Som registrert bedrift kan jeg selvsagt fakturere skolene på ryddig vis.
Regelverket for offentlige anskaffelser er komplisert, og anbudene for materialer til skolene er i millionklassen. Lærerne har strenge regler for hvem de kan kjøpe inn fra, og forholder seg stort sett til en fastlåst innkjøpsliste (katalog). Selv om skolene har mulighet til å gjøre enkeltinnkjøp med små summer utenfor rammeavtalene, er jeg avhengig av mer langsiktige avtaler for at dette skal være økonomisk bærekraftig og forutsigbart å drive med.
Målet mitt er ikke å bli rik på dette, men å bygge en bro mellom overfloden på avfallsstasjonene og behovet i klasserommene.
Kanskje Oslo kommune (eller en annen kommune) burde opprettet en stilling som «ombrukskoordinator i skolen»? Den stillingen finnes ikke ennå, men hvis den kommer, er jeg den første til å søke!
Frem til da lurer jeg på: Er det noen der ute – rektorer, innkjøpsansvarlige i kommunen, politikere eller andre grundere – som vet hvordan en aktør som meg kan få innpass i systemet? Hvordan kan vi få gjenbruk og ombruk inn på skolens offisielle innkjøpslister? Eller er det andre veier inn til en forutsigbar leveringsavtale på ombruksmaterialer?
Jeg tar gjerne en kaffe med alle som har råd, nettverk eller ideer til hvordan vi kan løse dette sammen.
Lise Strandlien
lise@kreativtombruk.no
Tlf: 92458021
